Pågår nå·Guidi og Tancredi: En unsynlig knute·FolignoUtforsk→

Historie

Vår historie

History

Tancredi Parmeggiani døde i Roma i september 1964, trettisyv år gammel, og etterlot seg mer enn seks hundre verk og et ettermæle som aldri helt har funnet den plassen det fortjener. Hyllet i sin levetid av Peggy Guggenheim, utstilt side om side med Pollock og Mathieu, samlet av MoMA og Tate — og likevel, flere tiår senere, fortsatt omtalt som en oppdagelse. En berømt ukjent, som de som elsker verkene hans lenge har kalt ham.

Fondazione Tancredi Parmeggiani ble grunnlagt i Oslo i 2026 av Alessandro Parmeggiani, kunstnerens sønn, for å endre nettopp dette. Formålet er enkelt å uttrykke og krevende å gjennomføre: å bevare Tancredis arv, sikre en grundig forvaltning av hans verk og arkiv, og bringe malerkunsten hans til det publikummet og de institusjonene den alltid har fortjent.

Men bevaring er bare én del av oppdraget. Stiftelsen fremmer aktivt Tancredis kunst gjennom utstillinger, forskning, publikasjoner og undervisningsprogrammer, i samarbeid med museer og kulturinstitusjoner i Europa og andre steder. Den har utgitt den kritiske katalogen (catalogue raisonné) over hans malerier og arbeider på papir, og fortsetter å støtte ny forskning på hans plass innenfor etterkrigstidens italienske og internasjonale abstraksjon.

Stiftelsen ledes av et styre som forener familiearv, kunsthistorisk ekspertise og juridisk rådgivning. Alessandro Parmeggiani er styreleder og har viet seg til å sikre at farens verk når nye generasjoner av forskere og samlere. Professor Luca Massimo Barbero, en av de fremste ekspertene på Spazialismo og den italienske etterkrigsavantgarden, bidrar med tiår med kuratorisk og akademisk arbeid til stiftelsens faglige ledelse. Hanne Karen Landbø, advokat med base i Oslo og bred erfaring innen norsk rett og offentlig forvaltning, rådgir om de regulatoriske og styringsmessige rammene som ligger til grunn for stiftelsens etablering og drift.

Tancredi skrev en gang at livet fremdeles er helt uoppdaget. Stiftelsen tar dette på alvor — som en beskrivelse av malerkunsten hans, og som et program for alt som kommer videre.