Pågår nå·Guidi og Tancredi: En unsynlig knute·FolignoUtforsk→

Kunstner

Tancredi Parmeggiani

Tancredi Parmeggiani ble født i Feltre i 1927 og studerte ved Accademia di Belle Arti i Venezia, hvor han ble venn med Emilio Vedova og kom i kontakt med den europeiske avantgarden. Livet hans endret seg i 1951, da han møtte Peggy Guggenheim, som stilte et atelier til hans disposisjon i sitt Palazzo Venier dei Leoni og satte ham under kontrakt — en utmerkelse hun bare ga til én annen kunstner, Jackson Pollock. Gjennom hennes støtte kom verkene hans inn i MoMA, Guggenheim, Tate og store samlinger i USA og Europa.

Tancredi signerte Lucio Fontanas Manifesto dello Spazialismo i 1952, men hans kunstneriske sensibilitet forble alltid hans egen: molekylær, fargerik, bygget innenfra. Lerretene hans — lagt flatt på gulvet, bygget opp strøk for strøk — leses som kart over et annet univers, sydende av komprimert lys og energi. Mot slutten av 1950-tallet, preget av krig og trusselen om atomkatastrofe, ble arbeidet mørkere, mer figurativt og politisk ladet. Han stilte ut på Veneziabiennalen i 1964 og døde i Roma i september samme år, 37 år gammel, og etterlot seg notatet: Livet er fremdeles helt uoppdaget.

Nøkkeldetaljer

Født
September 25, 1927
Død
September 27, 1964
Utdannelse
Accademia di Belle Arti, Venezia (fra 1946)
Bevegelser
Spazialismo, informalismen
Tancredi Parmeggiani

Den beste italienske maleren, fra futuristene og fremover.

Peggy Guggenheim

Biografi

1927

Født i Feltre 25. september. Kort tid etter fødselen flyttet familien til Bologna, hvor han tilbrakte barndommen frem til han var tretten år, sammen med sine yngre søsken Romano og Silvia.

1939

Går på en tegneskole og lager sine første portretter.

1940

Farens tidlige død i 1935, da Tancredi bare var åtte år, og morens forverrede helse fører til at familien vender tilbake til Feltre, hvor han og søsknene blir tatt hånd om av bestemoren og en tante på morssiden.

1941

Flytter til Salesianerkollegiet i Belluno, hvor han går på ungdomsskole og klassisk gymnas sammen med sin bror Romano.

1944

Flytter til kunstgymnaset i Venezia. Blant lærerne hans er Elena Bassi, Gino Morandis, Giovanni Majoli, Manlio Dazzi og Luciano Gaspari. Forberedelsene til flyttingen følges i Feltre av maleren Romano Conversano, som lar ham lese Montale, Saba, Baudelaire og García Lorca — en dikter som var forbudt på grunn av sin antifascisme og sine ærlige fortellinger om virkeligheten. Det er også i Conversanos atelier at han møter Emilio Vedova, som på den tiden holdt seg skjult som partisan i en låve i området. Tancredi beskriver en overveldende Vedova, med en overstrømmende fylde av gester og skikkelse, som hilste ham med et ropt «det grønne jeg vil du skal være grønt» — et vers av García Lorca som ble en vanlig måte de to hilste på hverandre.

1946

Er tilknyttet Associazione dell'Arco, som arrangerer gruppeutstillinger med blant andre Edmondo Bacci, Mario Deluigi og Virgilio Guidi; følger filmklubben Cineclub Francesco Pasinetti, drevet av Tinto Brass, Giovanni Millner og Tim Arcalli. Deltar på Armando Pizzinatos kurs ved Scuola libera del Nudo (Accademia di Belle Arti di Venezia).

1947

I et forsøk på å nå Paris for å puste inn en mer åpen kultur, går han til fots til Frankrike og kommer frem til Lyon. Mindreårig og uten papirer blir han sendt tilbake til Italia med utvisningsordre. Spor av denne reisen finnes i tegningene han gir til dem som hjelper ham å overleve. Vender tilbake til Feltre, hvor han får en rolle i filmen La mascotte dei diavoli blu, regissert av Carlo Alberto Baltieri.

1948

Året for hans første utstilling, en gruppeutstilling ved Istituto Professionale Rizzarda i Feltre sammen med broren Romano, R. Ocri, T. Piccolotto, B. Milano, R. D'Ambros, F. Luciani, G. Fachin og G. Palminteri. På den 24. Veneziabiennalen ser han Fronte Nuovo delle Arti og, i den greske paviljongen, deler av Peggy Guggenheims samling, som gir et åpent innblikk i avantgarder som kubisme og surrealisme og viser verk av kunstnere som Kandinskij, Mondrian og Pollock. Fortsetter å omgås Vedova, Bacci, Guidi, Deluigi, Morandis, Licata, Finzi og Vianello.

1949

Den konkrete tanken om å male

I mai holder han sin første separatutstilling hos Galleria Sandri i Venezia, hvor han viser verk i en konkret og neoplastisk retning, presentert av Virgilio Guidi. Fra dette tidspunktet begynner han også en intens produksjon av tekster og refleksjoner om sitt eget arbeid.

1950

Han er i Roma, hvor han bor sammen med Milton Gendel og hans kone. Giulio Turcato huser ham av og til; han er ofte innom atelieret til Fabio Rieti og Gilles Aillaud. Det er en spesielt produktiv periode, hvor han tegner ustanselig og eksperimenterer med ulike materialer. Gendel beskriver hans roterende kuler og landskaper som ligner sammenfiltrede nøster som noe unikt — ingen andre i Italia malte slik på den tiden. Gjennom Turcato blir han kjent med og omgås grunnleggerne av Forma 1. Verkene hans selges hos galleri-bokhandelen L'Age D'Or, åpnet av Forma 1 samme år. Her kommer han også i kontakt med publikasjoner fra Solomon Guggenheim Foundation Museum of Non-Objective Painting og med europeiske avantgardetidsskrifter.

1951

Deltar i Arte Astratta e Concreta in Italia 1951 ved Galleria Nazionale d'Arte Moderna i Roma med tre verk: Luce n.1, Luce n.2, Luce n.3. Utstillingen arrangeres av L'Age D'Or og Art Club. Han vender tilbake til Venezia rett etter utstillingen. Kort tid etter stenger også L'Age D'Or. Bill Congdon introduserer ham for Peggy Guggenheim, som stiller et atelier til hans disposisjon i Palazzo Venier dei Leoni. Han er i kontakt med de viktigste internasjonale kunstnerne, blant dem Jackson Pollock. Han ser arbeidene til Jean-Paul Riopelle og Mark Tobey gjennom Michel Tapié, som på den tiden arbeidet med boken Un art autre.

Primavera

Han tilegner Peggy Guggenheim et av sine nyeste verk, skapt med små, nesten ukontrollert skrevne penselstrøk — universelle landskap som får en til å tenke på en blomstrende eng: verkets tittel er Primavera. Carlo og Renato Cardazzo, eiere av Galleria del Naviglio i Milano og Galleria del Cavallino i Venezia, skaper sammen med Vinicio Vianello en forbindelse til de milanesiske spasialistene.

1952

Slutter seg til det spasialistiske miljøet og signerer Manifesto del Movimento Spaziale per la televisione (manifest for den spasialistiske bevegelsen for fjernsyn). Deltar i Premio Graziano ved Galleria del Cavallino og vinner innkjøpsprisen med I nostri rapporti con l'Oriente. Deltar med Sole nero i Premio Arbiter i Trieste og i den 39. kollektivutstillingen til Opera Bevilacqua La Masa med Composizione N.1 og Composizione N.2. Han mottar et innkjøp ved Premio Gianni hos Galleria del Naviglio, hvor han møter Enrico Baj og Sergio Dangelo fra den nukleære bevegelsen. Deltar i utstillingen Artisti spaziali veneziani ved Galleria del Cavallino og i utstillingen Artisti spaziali ved Galleria Casanova i Trieste; deltar i Premio Graziano ved Galleria del Naviglio og vinner, delt med Gustavo Boldrin og Alessandro Diani, den 40. kollektivutstillingen til Opera Bevilacqua La Masa med verket Aspirazione a New York. Peggy Guggenheim gir Primavera i gave til Museum of Modern Art i New York.

1953

Cardazzo-brødrene gir ham separatutstillinger i Venezia og Milano. Ved Galleria Pro Arte i Lugano stiller han ut i utstillingen Sei artisti spaziali sammen med Capogrossi, Crippa, Dova, Fontana og Matta. I juni flyttes utstillingen til Vicenza, til Galleria del Calibano, med tillegg av Deluigi, De Toffoli, Donati, Peverelli, Morandis og Vinicio. I slutten av mai kommer separatutstillingen Natura=Spazio ved Galleria del Naviglio: i notatene sine snakker han om rom, natur og mennesket, som gjennom tanken har tilegnet seg rommet og gjort det til det mest fullkomne begrepet om det uendelige. Deltar i Premio Burano. I september, i forbindelse med utstillingen på Ca' Giustinian i Venezia, skriver Anton Giulio Ambrosini manifestet Lo Spazialismo e la pittura italiana nel XX secolo (Spasialismen og italiensk maleri på 1900-tallet). Tancredi deltar på utstillingen og er blant dem som signerer manifestet. Palazzo Belle Arti i Torino er vertskap for utstillingen Pittori d'oggi Francia-Italia. Tancredi bidrar med La serra, som vises på nytt sammen med Gioco della palla ved den 41. kollektivutstillingen til Opera Bevilacqua La Masa mellom slutten av 1953 og begynnelsen av 1954. Dette er også årene for Peggy Guggenheims gaver til en rekke amerikanske museer, og for fremveksten av kunstsamling på den andre siden av Atlanteren.

1954

Deltar i utstillingen 16 artisti veneziani ved Galleria Numero i Firenze. Den 27. Veneziabiennalen avviser verkene han sender inn. Om høsten arrangerer Peggy Guggenheim en utstilling i Palazzo Venier dei Leoni mellom sin datter Pegeen og Tancredi.

1955

Europa og verden

Deltar i Tendances actuelles 3 ved Kunsthalle Bern, sammen med Sam Francis, Mark Tobey, Georges Mathieu, Camille Bryen, Henri Michaux, Jackson Pollock og Jean-Paul Riopelle. Vinner den 3. Esso-malerprisen, støttet av Veneziabiennalen, med Soggiorno a Venezia. Verket kjøpes inn av Museo d'Arte Moderna di Ca' Pesaro. Deltar i gruppeutstillinger hos Galleria Stadler, ledet av Michel Tapié, og hos Galleria Paul Facchetti.

1956

Om høsten holder han separatutstillinger hos Galleria del Cavallino og hos Galleria Selecta i Roma (også ledet av Carlo Cardazzo).

1957

Deltar i utstillingen Italy. The New Vision. Selection of Contemporary Painting and Sculpture hos World House Galleries i New York, og i Trends in Watercolors Today ved Brooklyn Museum.

1958

Peggy Guggenheim fortsetter å støtte ham i utlandet: Seidenberg Gallery i New York og Hanover Gallery i London holder separatutstillinger med hans verk. Avisen Il Giorno fremmer Giovani artisti italiani ved Società Permanente i Milano; Tancredi deltar med tre verk. Arturo Deana, eier av Trattoria La Colomba, gir ham i oppdrag å dekorere taket i en av salene. Den 15. november gifter han seg med den norske maleren Tove Dietrichson. Kansas State College i Kansas City, Art Museum i Pasadena og Carnegie Institute i Pittsburgh stiller ut verkene hans.

1959

Galleria del Cavallino tilegner ham en kveld, Venezia saluta Tancredi (Venezia tar farvel med Tancredi), hvor han presenterer A proposito di Venezia, verk som hyller og tar avskjed med byen, som han har til hensikt å holde avstand til en stund. Han slår seg ned i Milano, hvor han begynner å samarbeide med Beatrice Monti fra Galleria dell'Ariete, hvor han i juni på nytt stiller ut A proposito di Venezia. Han tilbringer sommeren i Sverige og Norge; han ser verkene til Munch og Ensor, som gjør sterkt inntrykk på ham. Deltar i den 11. internasjonale Lissone-maleriprisen; flytter med Tove til Paris.

Sørgmodige spøker, med et snev av det latterlige

I et Paris herjet av Algeriekrigen og uthulet av sorg oppstår Facezie, som gjenspeiler et eksistensielt og kunstnerisk skifte. «Lidelsen jeg så i Paris», sier Tancredi, «minnet meg litt om det jeg så i min tidlige ungdom, og hentet frem gamle, fremmedgjørende grunner, så jeg begynte å sette figurer inn i bildene mine (…) disse figurene kom ut av pennen eller penselen som figurative følelsesmessige inntrykk, slik de tidligere hadde vært ikke-figurative følelsesmessige inntrykk. Jeg kaller nesten alle disse bildene Facezia — sørgmodige spøker, kanskje, med et snev av det latterlige.» Han skaper også Arabeschi, tegninger og temperaer med poetiske titler av ytterste eleganse. I Paris gjenopptar han kontakten med Riccardo Licata, gjennom hvem han også møter Aldo Mondino; fornyer forbindelsen med Paul Facchetti og Galleria Stadler, kommer i kontakt med Giacometti og med den surrealistiske kretsen rundt Jean-Jacques Lebel, Victor Brauner og Alain Jouffroy; ser på nytt verkene til CoBrA og Yves Klein. I desember deltar han på den 8. Roma-quadriennalen med Svezia, Norvegia og Omaggio ai Vichinghi. Også i desember, den 20., blir hans første datter, Elisabet, født.

1960

Stiller ut sammen med Licata og Mondino ved Galleria Bellechasse. Om våren reiser han til Sverige med Elisabet og Tove. Mellom april og juni holdes utstillingen Arte italiana del XX secolo da collezioni americane ved Palazzo Reale i Milano og Galleria Nazionale d'Arte Moderna i Roma, hvor Primavera — som Peggy Guggenheim ga i gave til Museum of Modern Art i New York i 1952 — vises. Som svar på den rasistiske rettssaken i Sør-Afrika i 1959 arrangerer Lebel og Jouffroy Anti-procès ved Galerie des Quatre Saisons, en utstilling om menneskerettigheter og mot enhver form for moralisme, hvor en stor og sammensatt gruppe kunstnere deltar, deriblant Tancredi. Den andre utgaven holdes ved Galleria Il Canale i Venezia, samtidig med, og i opposisjon til, biennalen. Noen dager senere, igjen ved Galleria Il Canale, åpner Tancredi en stor separatutstilling med femtito verk — tegninger, akvareller og malerier fra de siste to årene. Provoserende stiller han ut to helmalte ruller med toalettpapir, Arte Formale og Arte Informale. Han tilbringer sommeren og høsten i Val Camonica: de forhistoriske helleristningene påvirker tegningene hans og spiller en rolle i fremveksten av Mostri (Monstrene).

1961

Takket være Lebel møter han Arturo Schwarz, eier av en oppdatert bokhandel-galleri som fremmet surrealisme og dadaisme. Tidlig i '61 lanserer Schwarz serien Collana del bianco e nero og gir ut Tredici facezie di Tancredi, blekktegninger fra 1960 preget av et automatisk formspråk. Han er ofte innom Bar Giamaica i Brera, hvor han møter Guido og Sandro Somaré, Arturo Vermi, Angelo Verga, Andrea Cascella og Sandro Martini, og hvor han også gjenopptar kontakten med Roberto Crippa, Gianni Dova og Sergio Dangelo. Tidlig i mars åpner han en utstilling om Facezie ved Galleria dell'Ariete, presentert av Alain Jouffroy. Den siste utgaven av Anti-procès holdes i Milano ved Galleria Brera. Blant deltakerne er også Twombly og Rauschenberg, men Tancredi velger å trekke sin egen deltakelse. I juni er han med i gruppeutstillingen Sei pittori veneziani ved Galleria La Loggia i Bologna, og deltar i Premio Morgan's Paint og den 3. internasjonale biennalen for maleri og skulptur Italia-Jugoslavia i Rimini. Mot slutten av året tar han et kort opphold i Sverige. Ved hjemkomsten vier han seg til Diari Paesani, hans svar på Rauschenbergs Combine paintings, som han så ved Galleria dell'Ariete i oktober.

1962

Malt av meg og av andre

«I disse Diari Paesani mine», sier Tancredi, «vil jeg avdekke den åndelige virkeligheten jeg fant da jeg kom tilbake fra Sverige, hvor jeg hadde arbeidet med et nytt, omdimensjonert blikk, og hvor jeg forsøkte å fange den så italienske — mer presist veneto-lombardiske — stemningen som vår hverdag er så rik på.» Fiori dipinti da me e da altri al 101% uttrykker hans analyser, hans kritikk av markedet, hans bevissthet om en menneskelig og sosial fremmedgjøring. Når han snakker om disse verkene, forteller han Berto Morucchio at han «endelig har eksplodert»: «dette er det nye grunnlaget, og det knytter seg til hele min fortid og binder alt sammen. Der inne finnes Rothko, Miller, Rauschenberg og Jevtusjenko, den unge russiske dikteren (…) der inne finnes hele den kinesiske, persiske, greske, egyptiske, muslimske, italienske og franske tradisjonen.» Deltar i Premio Apollinaire på Ca' Giustinian i Venezia, hvor han viser Senza titolo (Giornali senza parole) fra 1961 og Senza titolo (Fiori dipinti da me e da altri al 101% n.5) fra 1962; deltar i Continuità n.2, utviklet av Guido Ballo; deltar i den 1. internasjonale utstillingen til Cooperativa Artistica ved Galleria Bevilacqua La Masa, og i juni tilegner Galleria Il Canale ham en separatutstilling hvor han viser Fiori dipinti da me e altri al 101% og tre store lerreter med tittelen Hiroshima. Om høsten deltar han i Premio Marzotto. Vender tilbake til Milano etter et kort opphold i Paris. Uroen hans kommer stadig sterkere til uttrykk.

1963

Han blir innlagt i to måneder ved klinikken Villa Tigli i Monza. Til tross for den nesten fullstendige inaktiviteten sikrer Galleria Il Canale og Galleria dell'Ariete ham deltakelse i flere gruppeutstillinger: den 14. nasjonale utstillingen Premio del Fiorino i Firenze, den 4. internasjonale kunstbiennalen i San Marino, den 12. nasjonale malerutstillingen i Golfo della Spezia, og den 17. nasjonale malerprisen F.P. Michetti i Francavilla al Mare. Med Hiroshima 2. Baldoria ad Hiroshima vinner han den 7. internasjonale Amedeo Modigliani-prisen for maleri og skulptur, byen Livorno. Den 26. juni blir sønnen Alessandro født; om høsten reiser Tove tilbake til Sverige med barna. I en kort periode bor han hos broren Romano i Roma. Derfra drar han til Venezia.

«Jeg kan ikke skrive — kanskje vil jeg klare å male det jeg føler.»

1964

Fra dagbøkene hans trer vanskeligheter og ensomhet frem. Han blir innlagt ved psykiatrisk sykehus på San Servolo, hvor han blir værende til begynnelsen av juni. Han blir invitert til å delta på den 32. Veneziabiennalen med tre verk: Omaggio a Gauguin, Giornali senza parole, og Dalle origini al carnevale. Morucchio, som forteller om åpningsdagen, husker ham klamrende seg til sin elskede kone, med et sinn som da var fullstendig knust. I juli drar han til Sverige med Tove og barna, og tar der opp igjen tegningen: han elsker blader, planter, en idé om natur som bør bringes inn i hjem og byer hvor det ikke finnes nok av den. I august vender han alene tilbake til Roma. De siste verkene hans skildrer virkeligheten med en utrolig objektivitet, kanskje i et forsøk på å gi stemme til et sterkt behov for undersøkelse, uttrykt i en kjent setning fra notatene hans, hvor han sier at «livet er fremdeles helt uoppdaget». Den 1. oktober blir kroppen hans funnet i Tiberen, ved Ponte Sisto.